Tilbake til hovedsiden...





TEASER

NYHETER OG RYKTER

FORHISTORIEN

HVA SLAGS SPILL ER DETTE

PRAKTISK INFORMASJON

PÅMELDINGSSKJEMA

BILDER

TAPT & FUNNET

EVALUERINGSSKJEMA



KJÆRE DAGBOK
“Kjære dagbok. I dag ankom jeg her på Chateau Tranquil. Vi ble møtt av hele staben og alle de som jobber her på kurbadet. Raskt ble vi innlosjert på våre rom, og vår bagasje ble stuet vekk. Pleierne her oppe er meget vennlige. Spesielt sinnshelbreder Helsving en en meget Charmant mann!.. Det eneste området vi ikke fikk tilgang til er bakgården, som er avstengt. Mens vi hadde aftenbadet kom det et uanstendig og uartikulert utrop og umenneskelige lyder derfra. Sinnshelbreder Helsving forsikret meg på det sterkeste om at det hele er under full kontroll og at det var til alles beste at man fikk den behandling man trengte. Ja han gikk sågar så langt som til å stryke mig vennligt på armen!”

ENSOM
Sult, Kulde, Ensomhet……..Rooolig nå. Der fremme lyser det et menneske. Denne er feit av sjelekraft! Denne er utenfor grensen, men kanskje kommer den inn? Hvis den gjør det.. Mett og Varm, Mett og Varm. Felleskap!
Ooooooooo…. Denne nærmer seg! Denne kommer, denne kommer! Hehehehehe…

ET NYTT TILFELLE
Knuste drikkekrus og veltede møbler over hele vertshuset. En skikkelse som ligger og brøler. Langs med veggene står kunder med oppspilte øyne. To firdfolk som bryter med personen nede på gulvet.
“Ja hold han fast mens jeg binder han!”
“Nei Frid. Vi skal ikke slå han helseløs”. Orvar sukket. Vel var det travelt, men de kunne jo gi nye firdfolk litt informasjon om tingenes tilstand her i bygda, før de ble sendt ut på patrulje.
“ Der, ja. Løp nå opp til serfir Rauna og si at vi har en til. Jeg tar med denne karen her og kommer etter nå, så kanskje vi får han avgårde med karavanen som er på vei ut. Det er til alles beste..”

ET VIKTIG OPPDRAG
Valget av møtested var ikke tilfeldig, og klientellet på Den Fortapte Arving var mest opptatt av å nå bunnen på glasset. Om noen hadde brydd seg om å pusse lampene her siden borgerkrigen hadde de gjort en særs dårlig jobb.
“Her er sakene”. En liten bylt skiftet eiere under bordet. “Når du er kommet til den andre siden reiser du dit vi avtalte og venter på at noen viser deg amuletten. Hvis alt har gått etter planen får du resten av pengene og det er det siste du hører fra oss”.
Han ble sittende igjen alene. Dette var ikke noe du likte noe særlig, men det var ingen annen mulighet. Selv om det var farer forbundet med jobben var det ingen grunn til at noen skulle mistenkte han. Om noen vaker ville det hele være over, og han kunne komme deg videre i livet.


TIL HØSTEN SKILLER OSS AD
Fredhild hadde alltid vært familiens øyensten. Hun var lydig, godslig og snill som dagen var lang. Det var bare det at hun var en 8-åring i en ung kvinnes kropp, og det så ikke ut til å endre seg. Alt han hadde gjort, alle hans egne forsøk, alle legene og alle de kloke konene til tross, Fredhild lot seg ikke endre. Han så halvt fortvilt ut av vinduet der Fredhild lekte sisten med sine to yngste søsken. Han var rett og slett tom for alternativer. Det fikk bli dette stedet han hadde hørt om, dette Fredly. Han ville likevel vente til etter sommeren. Han ville at familien skulle få denne siste sommeren sammen med Fredhild. Du blir Fredhild, til høsten skiller oss ad. Det lovte han henne inni seg. Det er til alles beste…

KILDEN
Rauna skottet bort på den fremmede fra Midtby. Han så bestemt ut. Nærmest bister. Som ansvarlig for å finne ut av de seneste utbruddene av bestialske drap i Allfirda, var det vel ikke så rart. Noen og enhver ville kunne bli bistre av mindre.
Hun fulgte blikket hans nedover i dalen. Bygningen var nedslitt og så litt fortapt ut, men Rauna hadde selv sett at den hadde vært i flittig bruk de årene hennes firdfolk hadde patruljert inn i dette øde området av fribaroniet Ambrevivae. Hun ventet, stadig mer utålmodig. Endelig ble det liv i mannen ved siden av henne. «Serfir», sa han. «Jeg kan ikke skjønne annet enn at den bygningen må være kilden.». Rauna nikket. «Det er herfra ondskapen kommer. Og nå blir det opp til deg å hindre at det skjer igjen! Forstår du?» Han snudde seg mot henne og boret blikket i henne. De blågrå øynene virket ubøyelige. Hun nikket igjen. «Jeg skjønner. Det er til alles beste. Det skal bli som du befaler.»

IKKE SOM I GAMLE DAGER
Alt gikk ikke som planlagt. Nedtegningene fra den tidligere perioden viste jo at de fleste som kom hit fikk hjelp. Håpet var jo at den friske luften og de den vel ansette staben skulle gi de samme resultatene. Men det var jo ikke slik det hadde gått, det hadde vært svært mye vanskeligere å oppnå de samme resultatene enn forventet. Var det noe de gjorde feil? Lovnadene som ble gitt var jo basert på at de kunne føre videre tradisjonene og uten det var det fare for fallende interesse. I nedtegningen som var igjen var det hint om noe ekstra som var viktig i behandlingen, men hva kunne det være? Det var ikke annet enn å sette seg og gå gjennom det hele nok en gang for å se om det var noe som var oversett .

AVTALEN
Han skalv på hendene. Skalv over hele kroppen, egentlig. Dokumentet på pulten foran ham så jo så uskyldig ut. Som en hvilken som helst annen forretningsavtale. Men når han tenkte på hva det egentlig innebar, klarte han ikke å la være å undres over hva hans far egentlig hadde tenkt. Hvilke beveggrunner kunne få en mann til å inngå en slik avtale? Han skuttet seg, men tvang seg til å ta seg litt sammen. Han måtte lese det minst en gang til. Ett eller annet sted i dokumentet måtte det være noe, et eller annet, om så bare en bitte liten antydning, som kunne gi ham mulighet til å reparere. Reparere alt det som hadde gått så forferdelig galt i det siste. Alt dette som det var umulig å unndra seg et medansvar for. Det måtte finnes noen antydninger han kunne lære av. Det MÅTTE. For hans egen sjelefred, og for alle de uskyldige som nå ble rammet. Rett og slett til alles beste...